Refleksjoner etter besøk hos Planet Labs

Etter å ha besøkt Planet Labs, er jeg sikker på at deres teknologi representerer det mest disruptive innen Geomatikkbransjen i dag. Med droner og microsatellitter endrer fokuset seg fra bildeoppløsning til tidsoppløsning.

Det var utrolig inspirerende å besøke Planet Labs for et par uker siden. Med kolleger fra Norkart møtte vi Planet-teamet i deres lokaler i San Fransisco med Will Smith i spissen. Jeg fikk faktisk komme inn i 'the clean room' – utrolig kult å se hvordan de lager satellittene. Kontrollrommet for satellitt-operasjonen var ikke slik vi husker det fra 'Apollo 13'-filmen, men var et par TV'er koblet til en PC, plasser i et lit rotete hjørnet som minnet mer om et 'stand-up-area'. Og det er typisk – Planet Labs lager ikke satellitter etter NASA-metoden, men etter software-silicon-valley-metoden.

Vet du hvor stor en satellitt er? En gjennomsnittlig satellitt er like stor som en bil, men noen er mye større, faktisk over 100m lang. Blant disse gigantene som flyr der oppe brer noen små duer ut vingene.

Planet Labs lager microsatellitter. De kalles Doves, deres oppgave er å kartlegge hver tomme av planeten, og hver av dem er ikke større enn en skoeske. Hver satellitt er 30 centimeter lang, 10 centimeter høye og 10 centimeter bred. Duene er konstruert for å bli utplassert i "flokker" på godt over hundre stykker. De går i samme bane rundt jorden i en høyde på 400 kilometer, og kan gi bilder med en oppløsning på 3-5 meter. De virker nesten som en linjeskanner, der de flyr rett etter hverandre og fotograferer jorden kontinuerlig.

For både ortofoto tatt fra flybårne sensorer og satellitt har det alltid dreid seg om oppløsning og nøyaktighet. Med både droner og microsatellitter ser jeg at fokuset dreies til hvor fort du kan levere bilder og hvilken informasjon du klarer å trekke ut fra dem. Et betimelig spørsmål er hvordan vil enkel tilgang til dagsferske bildedata utfordre dagens innkjøpsordning på ortofoto i Geovekst i Norge?